Posts
Jeg kan ikke sangene som vennene mine synger på. Jeg henger utrolig langt etter med bil – lappen. Jeg vet ikke engang hvem han utrolig kjekke i biologiklassen er. I visse situasjoner er jeg bare flua på veggen. Pluss at jeg blir irritert når det eneste folk spør om angående Thailand er, ”var du mye på stranda eller?”
Det er rart hvor lett jeg faller tilbake til de gamle rutinene, og hvor raskt alt blir som de var før jeg dro. Det er virkelig som jeg aldri har vært borte.
Thailand? Hæ? Hvemhvahvor?
Jeg har lært så mye om meg selv, hva jeg står for og hva jeg mener. Jeg har blitt kjent med så mange herlige personer, ikke bare fra Thailand, men fra hele verden. Jeg har lært thai, jeg har lært om en fantastisk kultur, jeg har studert fag jeg ikke kunne fått muligheten til å studere noe annet sted. Jeg har smakt på mat som både er helt forferdelig og den beste maten jeg noen gang har fått servert. Jeg har sett hele Thailand, reist masse og besøkt flotte steder. Jeg har blitt thai!
Jeg er evig takknemmelig til alle som har gjort året mitt verdt det! AFS, vertsfamilien min, og spesielt vertsfar, lærerne på skolen, vennene mine og AFS vennene mine, hele thai slekta. Det er så mange mennesker. Også her i Norge, for jeg hadde aldri klart å gjennomføre det, om det ikke hadde vært for mamma, pappa, slekt og venner som alltid gav meg støtte.
Valget jeg tok om å reise på utveksling til Thailand, er den beste avgjørelsen jeg noen gang har tatt. Det er det beste året i livet mitt. Jeg sitter igjen med så mange minner, opplevelser, følelser og tanker. Og en hel del venner som jeg vet vil vare livet ut.
Er det noen der ute som vurderer å reise et år til utlandet? GJØR DET! Ikke nøl en gang. Ja, det er vanskelig å reise fra Norge, si hadet til familie og venner, og bare å være borte et helt år. Men det er så absolutt verdt det! Om jeg kunne dratt på nytt til sommern nå, hadde jeg gjort det. Seriøst.
Det kjennes ut som Thailand var en drøm jeg drømte i natt. Den beste drømmen jeg noen gang har hatt!!!
Å komme hjem til Norge, ble mye lettere enn hva jeg hadde trodd og forberedt meg på. Da jeg så mamma, pappa, Line og Pernille på Gardermoen med norske flagg, ble jeg så utrolig glad. Å klemme jentene mine igjen og skjønne at ting faktisk kunne bli som før, var en god følelse. Jeg hadde grudd meg til det; å ikke vite hva jeg skulle si, om vi klarte å prate sammen, om kjemien var som den var for et år siden.
Da vi kjørte til Hamar og Ridabu var det som jeg aldri hadde vært borte. Jeg klarte ikke å skjønne at jeg faktisk har bodd et år i Thailand, det var faktisk som det aldri hadde skjedd. Ikke mye hadde forandret seg mens jeg var borte, jeg brukte kanskje tre minutter på å bli husvarm igjen, og ting ble bare som før, de gamle rutinene.
Kanskje om to uker, en måned, et halv år, får jeg norsk kultursjokk. Jeg håper faktisk at jeg får det. Jeg vil skjønne at jeg har vært i Thailand!!!! Alle sangene jeg hører på, alle klærne jeg bruker, alle bildene jeg ser på, minner meg om Thailand. Jeg snakker med noen som ingen her hjemme kjenner, hver dag. Jeg savner de! Jeg ha så masse å fortelle, men jeg klarer det ikke. Hvordan kan jeg fortelle noen om alt jeg har lært og opplevd på et år? Og hvordan kan noen orke å høre om alt? Dessuten vet jeg ikke lenger hva det er å fortelle, alt som har skjedd det siste året er jo helt normalt og naturlig for meg.
Akkurat nå er jeg super glad for å være i Norge, men jeg savner allikevel alt i Thailand. Og jeg vet at det finnes en verden utenfor Hamar, så det spørs hvor lang tid det tar før jeg er borte igjen.
Ups
Da er jeg i Wien. Europa. Shit! Norway next.
Jeg vet ikke hvordan jeg har det
Nettopp sagt hadet til favorittpersonene mine. Lotte. Laure. Stijn. Stijn.
ååååååå
Uansett hva jeg ønsker, vil jeg stå på norsk jord igjen om seks timer. Gleder meg helt vilt til å se alt og alle igjen, men det er helt sykt hvor fælt det er at dette året er over.
Jeg skal være sentimental og skrive et gråteinnlegg til senere. Fordi jeg gråter en hel del
Magefølelsen på bussturen var så rar. Jeg følte at jeg bare skulle på en liten ferietur, og skal tilbake dit om et par uker liksom. Allikevel fikk verken jeg eller Lotte sove mer enn EN eneste time i løpet av de ti timene det tok å kjøre til Bangkok.
AFS camp var bare trist. Egentlig. Jeg gråt helt sykt mye! Alle vi har klart dette. Vi har vært her et år. Uansett hvor rare noen kanskje er, hvor forskjellige vi er fra hverandre, uansett hvor spredt vi bor i verden, så har vi liksom noe til felles.
Vi hadde ’meditasjon’, og jeg tror faktisk jeg og Silje var de eneste som tok det seriøst. Hihi. Vi lå på gulvet og lukket øynene, også snakket en fra staff-et om hele året vårt. Gikk liksom tilbake i tid, og jeg fikk alltid opp et bilde for hver ting han snakket om. Det var så creapy. Har aldri tenkt på det sånn før. Første gangen for ditt, første gangen for datt, da vi først kom til Thailand, da vi… You get it! Ja – jeg gråt litt da og gitt.
Onsdagen ble vel bare brukt til å være med hverandre. På kvelden før de første skulle dra, hadde vi farewell party. Alle fikk diplomet sitt og folk holdt taler og det styret der. Jeg ga små gaver og kort til de jeg er mest glad i, og jeg gråt. Vi var oppe hele natta for å si hadet. Klokken 0200 dro amerikanerne, men det gikk fint ettersom jeg ikke har hatt så veldig nært forhold til noen av de. Bare Cara, Kaaren og Max etter Koh Phangan. Så klokken 0400 dro Ragnar og Binni. Det var fælt! Trodde aldri jeg skulle gråte så mye for Binni, ha ha, men jeg gråt. Og gråt, og gråt, og gråt. Hadde vært så perfekt om de to hadde tatt samme fly som oss til Wien. Da hadde vi liksom avsluttet som den gjengen vi er.
Jeg hater å si hadet. Selv om dette bare var ”ser deg senere”. Lover
På lørdag tok jeg og far hverandre i hånda på at vi ikke skulle gråte.
DA skulle far lære seg norsk. Han har lært et ord nå og da, reke, klokke, ansikt, albue, tusen takk, haha. Men plutselig måtte vi sette oss ned med skrivebok og jobbe med norsken hans. Så får vi nå se om jeg får noen telefonsamtaler med ”savner deg” og ”er du sulten?”, det hadde vært koselig :)
Jeg trodde jeg skulle være nervøs, ha sommerfugler i magen og gråte hver gang jeg tenkte på at jeg skulle reise fra alt. Men jeg klarte ikke å føle noe i det hele tatt!
Mandag våknet jeg så tidlig som klokken seks, til og med før far. Jeg tror jeg prater høl i hue på alle om melk og mok, men vi drakk nå det til frokost. Han er jo den snilleste, og syntes så synd på meg som ikke har det i Norge. Rundt ni-ti var vi en liten tur på skolen for å ordne i noen papirer for Fang ettersom hun har byttet skole. Jeg prøvde å unngå favorittlærerne mine, og jeg gikk ikke til klassen min engang. Tror ikke jeg hadde klart å si hadet en gang til. Åh! Og som hver dag ellers den uka, spiste vi lunsj på Bo Kong (på ’øya’ vettu pappa). De er så snille der, vi slapp å betale fordi det var siste dagen min, også lata kameraten til far som at han gråt fordi jeg skulle reise fra han. Jeg spiste meg mer enn mett på kao pat (stekt ris) og som tam. Det virker som far skal få meg til å spise alt mulig nå. De to siste ukene har vi spist og spist og spist. I starten av året her, la jeg på meg noen kilo, men nå er jeg liksom tilbake på 50, og faktisk så er noen av shortsene mine for store til meg, men jeg er sikker på at vekta bare har rast oppover nå. ”Vi må spise masse nå, for det her har du ikke i Norge.” Og på kvelden, etter å ha pakket koffert og ordnet omtrent alt, dro vi for å drikke melk for siste gang. Tradisjonen og greia vår :) Hun som jobber der, har bodd i usa og prater ganske bra engelsk, og hun sa hun gledet seg til jeg kom tilbake og at hun kom til å savne meg. Det er yndlingsstedet mitt i Mae Ka Chan!
Det var rart å legge seg for å sove den siste kvelden.
Og det var rart å våkne opp.
Gikk ned til far, og vi drakk melk og spiste mango. Vi prata om at det var siste gangen, og han så på klokka og fortalte meg hvor mange timer det var til jeg skulle reise. Det var skikkelig trist! Vi la inn bakgunnsbilde av oss på pc’n, også sa han at ”i morgen kommer jeg til å gråte, fordi du ikke lenger er her.” Jeg minte han på at vi har tatt hverandre i hånda på ikke å gråte, og akkurat idet jeg begynte å gå opp trappa, kom tårene. De sluttet ikke før jeg kom meg inn i dusjen. For siste gang. Alt var for siste gang ååååh! Jeg hadde pakket kofferten og alt var klart. De klærne jeg la igjen, håndkler og toalettsaker fikk jeg beskjed om å henge opp i skapet, toalettsakene ble stilt på pulten og håndklærne lagt pent på senga. ”Du kommer jo tilbake snart uansett, så det kan ligsågodt være klart til du kommer”. Åh herregud!! :’) Far klemmet meg når vi sto i stua og skulle reise. Da begynte jeg å gråte igjen. Fant plutselig at jeg skulle dra fra alt.
Vi dro til Chiang Mai på litt shopping og på swensens som jeg spanderte, før vi møtte Lotte og hennes familie for å spise vietnamesisk mat. Det var så trist. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle føle noe sånt. Det var bare så … rart, ekkelt.
Vi sto alle sammen på busstasjonen i en halvtime før bussen gikk og gråt. Jeg og Lotte. Far. Søstra til Lotte, moren og faren. Lillebroren. Vi klemma. Jeg lovte å komme igjen så fort som mulig. Jeg takka. Jeg visste ikke hvordan jeg kan takke for alt dette, alt jeg har fått og lært og alt. Så når bussmennene måtte dra oss inn på bussen, lagde vi hjerter gjennom ruta. Øynene mine var så hovne. Og jeg hiksta. Alt var bare forferdelig!!! Jeg unner absolutt ingen den følelsen jeg hadde når bussen kjørte, og jeg så de for siste gangen. Ingen.
Jeg og far har hatt photoshoot rundt om i huset. Sånn at han kan se på de nyeste bildene og late som jeg fremdeles bor der. Det er så trist! Jeg kommer til å savne han helt sykt masse. Åhhh
Hvorfor skal man bli glad i noen når man må reise fra de da?
Det skulle bare være meg og Lotte, men så ville Jane være med, og far og. Han hadde visst ikke noe annet å gjøre.
Jeg må si at jeg ikke hadde trodd det skulle bli så veldig morsomt. Å drasse med seg Jane og far rundt, mener jeg. For de sier aldri hva de vil, de dulter bare etter meg. Meg og Lotte da, i dette tilfellet. Men det var kjempebra! Åh! Vi var på wararot marked, central airport plaza, kad suan keaw og på walking street uten for Chiang Mai som var superbillig. Jeg har fått de tingene jeg skulle ha, diverse gaver, små suvernirer som jeg før har tenkt at jeg ikke skal kjøpe, men så bare må jeg ha det, også litt annet som jeg ikke skal skrive på bloggen min akkurat nå. Også tok vi alle fire bilder i sånn boks. De ble så fine hihi
Alle får sånne avskjedsgaver av lærere og familie osv. Jeg tror egentlig ikke far har tenkt så langt. Og de siste dagene har han sett at jeg har gitt noe til vennene mine, til Sommai og til onkel, og da skjønner han selvfølgelig at han får noe også. Uansett hva jeg kjøper, lager, skriver på et kort, kan det ikke veies opp med alt de, han, har gjort for meg dette året. Jeg føler det er fake hva enn jeg kjøper. I allefall, da, så kjøpte han en kjole til meg i Chiang Mai. Jeg hadde sett på den og greier, også hadde han plutselig kjøpt den. Åhåååå :)
Det var skikkelig trist egentlig. Siste gang i Chiang Mai. Siste ordentlige tingen med Lotte. Vi klemmet hverandre på Kad Suan Kaew, "oh nooo, this is the last time", også fikk jeg verdens verste magefølelse. Det er liksom vår greie, min og Lotte’s: Chiang Mai, shopping, kos. Oss to. Og da vi klemma hverandre igjen utenfor bilen, skjønte vi at det var siste gangen. Herregud på fredags morgen må jeg si ha det!
ÅJA. Jeg prater så masse på mok. Gjett hva far kom hjem med til meg da? "Tørr mok". Så i går lærte han meg å lage det, også kan jeg kose meg hjemme og tenke på han og Thailand og melke tingen vår.
I LOVE CHIANG MAI
Dere vet den følelsen dere får når dere har vært på en skikkelig bra ferie, langt borte fra Norge, også kommer dere hjem og føler at absolutt er annerledes og Norge er forandret? Du tusler rundt i klesbutikkene og tror at du fremdeles kan prute på en sommerkjole, du syntes halvliters kartongen med melk på Rimi er dyr sammenlignet med de 20 centene du betalte i Spania. Det er rart bare å bruke Kroner igjen, skrape is av frontruta på bilen, og måtte stå opp klokken seks og lage din egen frokost som alle andre.
Hvordan skal det bli for meg da?
(selv om jeg ikke har blitt servert fersk frukt, kaffe, juice og croissanter på senga hver morgen, bare så det er sagt)
Jeg er nordmann for søren, dette er da ingen utfordring. Jeg snakker norsk, jeg skal bo i mitt eget hjemland igjen. Hvor vanskelig kan det være, liksom?
For jeg har litt dårlig samvittighet.
Det året her har betydd all verden for meg!!! Jeg har fått venner for livet, tidenes beste vertsfamilie, og det er så mange som har gjort masse fint for meg. Men nå trenger jeg min egen mamma og pappa, kjenner jeg.
Sånn i januar og februar kunne jeg ligge i senga mi og begynne å gråte bare av å tenke på at jeg snart skulle hjem. Jeg gjør ikke det lenger. Jeg tror jeg har kommet meg over den ’fasen’, nå er jeg bare så forberedt og innstilt på å reise hjem. Hodet mitt har stilt seg inn på en kanal som gjør at jeg alltid ser de negative sidene ved å bo her, og de positive sidene ved Norge. For et par måneder siden var det stikk motsatt. Jeg håper og tror dette er noe kroppen min gjør for meg, slik at det ikke skal være fullt så ille å dra.
Jeg vet jeg snart er hjemme. Jeg vet jeg må si hadet allerede i morgen. Jeg vet jeg aldri kommer til å ha det samme forholdet til noen av disse her i Thailand, som jeg har nå, aldri igjen. Jeg vet at på torsdag kveld klokken 2355 er det slutt. Jeg vet det,
MEN JEG SKJØNNER DET IKKE
